Hvor går grensen mellom jobb og privatliv?

Hvor går grensen mellom jobb og privatliv?

 
Dagens arbeidsliv innebærer færre standardiserte oppgaver, samt høye krav til kommunikasjon, effektivitet og fleksibilitet. Samtidig er vår evne til læring, samarbeid og endring stadig viktigere. Konsekvensen for mange er at grensen mellom jobb og privatliv blir uklar, da utfordringer og konflikter flyttes fort fra den ene arenaen til den andre, sier adm.dir i Medi3, Jan-Terje Teige i denne artikkelen.

Av: Jan-Terje Teige 
Adm. dir Medi3 AS


Arbeidsrelaterte sykdommer er ingen nyhet
Allerede tidlig på 1700-tallet studerte den italienske legen Ramazzini arbeidsrelaterte sykdommer. Han konkluderte med at «det var bedre å forebygge enn å kurere, og så mye enklere å forutsi fremtidig harme enn å bli kvitt den etter den har inntruffet.» Tradisjonelt var det viktig å hindre at arbeidet påførte arbeidstakerne skade, men arbeidslivet endrer seg. Færre og færre har fysisk arbeid, og i dag jobber hele 77% av alle arbeidstakere i Norge i såkalte tertiærnæringer – formidling eller levering av tjenester. Da er det fort gjort å tenke at ansvaret til arbeidsgiver er mindre. ´

«Kan ikke sykmelde meg»
Tenk deg følgende scenario. Du er grunder og leder for en gasellebedrift. Omfanget av arbeidet øker og selv om du er topp motivert for videre suksess, forstår du at du trenger hjelp. Du engasjerer to mellomledere. Den ene er en ansatt som blir forfremmet, mens den andre er helt ny. Det går ikke etter planen. Den ene mellomlederen som ble forfremmet gjør det samme arbeidet som før, mens den andre tar lite initiativ – og har høyt fravær. De samarbeider ikke så godt og det påvirker arbeidsmiljøet for alle. Du føler at han har fått flere utfordringer i stedet for avlastning. Partneren hjemme er skuffet over at du ikke er tilstede og føler seg alene om ansvaret hjemme. Du føler seg ikke bra, sover dårlig og er ikke i form ­– men du kan jo ikke sykmelde deg. Det er jo deg alle kundene vil snakke med.

Alt påvirker alt
Dette er en typisk konflikt i dagens arbeidsliv. Det er færre standardiserte oppgaver, samt høye krav til kommunikasjon, effektivitet og fleksibilitet. Samtidig er vår evne til læring, samarbeid og endring stadig viktigere.

Konsekvensen for mange er at grensen mellom jobb og privatliv blir uklar. Alt påvirker alt. Du jobber litt på kvelden, du er på jobbreise – og du er tilgjengelig på telefon og e-post store deler av døgnet. Du kan jo tross alt avspasere en annen dag. Dermed tar du med deg utfordringer og konflikter fra den ene arenaen til den andre. Det kan både stjele og gi energi. Uansett er det vanskelig å finne balansen.

Fysiske skader kan gi mentale belastninger og mentale belastninger kan påvirke muligheten til å ivareta en god fysisk helse. Arbeidsgivere trenger hoder og kropper som fungerer. Det er jo tross alt deres viktigste ressurs.

Tilbake til fortiden
Vi oversvømmes med helseråd som oppleves enkle, men disse er også enkle å ignorere. Ifølge helsepolitisk barometer fra 2019, når det ble spurt hvorfor folk ikke er fysisk aktive, var det mest benyttede svaret «mangler initiativ». Det er ikke alltid så lett å ta godt vare på seg selv.

Vi i Medi3 opplever at arbeidsgivere tar et stadig større ansvar for de ansatte sin helse. Ansvaret kan selvfølgelig løses på mange måter, men det handler om gode rammevilkår for å lykkes, enten det er rolleklarheter, nok ressurser, tilrettelegging for mestring eller bygging av bedriftskultur.  Ser en tilbake på ideen fra flere hundre år tilbake, vil enda flere gjøre smart i å investere forebyggende. Målet må uansett være å ha en sunn organisasjon – med friske mennesker som jobber godt sammen. Det vil også arbeidsgiver nyte godt av.